Review @ icon music mag

Annot Rhul - "Lost in the Woods "
(Sulatron, 2007)

Karakter 8 av 10

 

Annot Rhül eller Sigurd Lühr Tonna som han egentlig heter har endelig fått platekontrakt. Med hjelp fra flere musikere innen musikkmiljøet i Trondheim får man en variert blanding innenfor progressive rock og psychedelia med denne platen. Dette er en skive som består av 17 låter der de seks første utgir ep`n ”Lost in the woods” og de 11 siste utgir en tidligere plate med navn ”Who needs planes or time machines, when there`s music and daydreams?”, men aldri har blitt utgitt før. Sammen gir de oss en pekepinn på hvordan psychedelisk progrock virkelig skal høres ut. Referansene til 70-tallet er mange og man får følelsen av at dette gjerne kunne ha vært innspilt på den tiden sammen med psychedelia fra Pink Floyd og krautrock fra Amon Düül II.

Det er flere store bandnavn som svirrer oppe i hodet mitt når jeg hører igjennom denne cd`n. Nevne Pink Floyd og Amon Düül II er bare et par. Låta ”Evergreen forest” låter veldig som det kanskje ikke så kjente Vertigo-progbandet Cressida (som jeg er stor fan av) og den veldig drivende låta ”Planes or Time Machines” høres ut som en mellomting av Yes og Camel.

En plate med 17 låter er det selvfølgelig mange å ta av og kanskje det nettopp ble litt for mange låter på denne plata.  Av de nyeste låta er det med en coverlåt av Joni Mitchell som heter ”Roses Blue”. Den synes jeg faktisk hørtes best ut live når de spilte på Fru Lundgrens i september, mye grunnet at låta kler en kvinnelig vokal enn en mannlig som har blitt brukt på studio-versjonen.  Legger merke til at det er de låtene som ikke har så mye variasjon i seg som er de mest kjedelige, men heldigvis er det ikke så mange av dem.

Låter som ”Ghost Children”, ”The Dark Lord”, ”Evergreen Forest”, ”Planes or Time Machines” og ”King Arthur” slår veldig godt an hos meg.  Mye av det jeg liker på denne skiva er den gjennomgående bruken av synth og orgel. Det legger en stemning i alt som blir gjort på denne plata og det er gjennomført slik at man skal få den riktige følelsen under de forskjellige låtene. Hvordan er så denne stemningen? Jo, den er litt variert. På noen låter er stemningen dyster og gåtefull, på andre låter er den mer funky og mer jazza. Man trenger litt variasjon når det er såpass mange låter på en plate, men det kan ikke bli for mye variasjon heller. Det er en rød tråd som går igjen under denne plata slik at ikke mister fokuset eller tuller seg vekk i mange urlange soloparti eller har med låter som ikke er samme sjanger som resten. Eneste forskjellen på Lost in the woods er at de nyeste låtene (de 6 første på plata) har med vokal, men de ”gamle” låtene ikke har det.

Dette er en god plate som bør kjøpes om du liker 60-70 talls psychedelia blandet med progrock. Det er god og stemningsfull musikk, men pass på, man kan gå litt lei om man får for store doser.


Kenneth Staurset Fåne

 

Direct link