Review - Puls.no

Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O.

Supp: Annot Rhül
Sted: Blæst, Trondheim Dato: 27. november 2007

 

Acid Mothers Temple: Buldrende, psykedelisk rapsodi

(Trondheim/PULS): Ørene suste og sneen knaket under skoene våre da vi ruslet hjem fra Blæst denne sene novemberkvelden. Fra scenekanten hadde akkurat japanske Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O. servert sin kompromissløse, syreblekte bummerrock som få, om noen, gjør etter dem. Vi følte oss alle litt øre og filleristede, for dette var i sannhetens navn som å bli skutt på med glohett hagl.

Såvidt jeg har skjønt, er Acid Mothers Temple et uoversiktlig, usannsynlig produktivt, japansk musikkollektiv. Kollektivet, som består av omtrent to håndfuller musikere, sirkler i hovedsak omkring prosjektene til gitarguru Kawabata Makoto. Det er hans The Melting Paraiso U.F.O.-inkarnasjon som la turen til Trondheim og Blæst denne novemberkvelden.

Da jeg første gang leste hvem som skulle være oppvarmere for det japanske syrekollektivet Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O. (jeg må bare få si: Gud, for et fett bandnavn! Men det er langt, så herfra kaller vi dem bare AMT, ok?), måtte jeg klype meg i armen, og lese om igjen. Virkelig? De legendariske krautrockerne i tyske Amon Düül? Smått forvirret snudde jeg meg mot lyset for å se skikkelig. Åhh, det står Annot Rhül. Det gir mer mening. Trønderen Sigurd Lühr Tonna, hovedmannen bak Annot Rhül, gav nylig ut platen Lost In The Woods, bestående av et knippe låter som (ikke uventet) beveger seg i Amon Düülsk terreng. Tenker du tidlig søttitalls prog- og krautrock, er du nok ganske nær lyden av trønderbandet. For anledningen bestod Annot Rhül av en seksmannsbesetning, som like over klokka 22 bykset uredd ut i første del av Pink Floyds episke «Echoes». En sikker og autentisk fremførelse av låten gav det relativt avslappede Blæstpublikummet kule Live in Pompeii-vibber fra første stavtak. Mens vi lesket oss med kold drikke, gjøv bandet deretter løs på fire låter fra den nye platen («Lost In The Woods», «Ghost Children», «Carlos' Brothers» og fine «The Dark Lord»). Her led de litt av «hoppe-etter-Wirkola»-syndromet, for du klarer ikke å toppe en åpningslåt av det kaliberet. Likevel, bra levert, og Annot Rhül ble en fin åpner for de syresvidde japanerne i AMT.

Lokalet var fremdeles relativt glissent idet Annot Rhül rigget ned instrumentene sine, men et par nysgjerrige hoder meldte sin ankomst da Higashi Hiroshi, annengitarist, synthspiller og backupvokalist i AMT, begynte å rote med noen ledninger på scenen. Hiroshi, med sin nokså spinkle kroppsbygning og sitt voluminøse grå hår og skjegg, får meg til å tenke på Master Splinter fra Teenage Mutant Ninja Turtles. Hiroshi gjør seg likevel mye bedre på scenekanten enn hva Splinter ville gjort. Da Slash-kopien Kawabata Makoto, ildsjel i alt AMT, plukket opp gitaren sin, var det et respektabelt antall som hadde samlet seg foran den knøttlille scenen på Blæst.

På slaget ti over elleve, skylte en gnistrende vegg av gitarfeedback og buldrende trommer utover de oppmøtte. Modige var de som hadde lagt igjen ørepropper hjemme denne kvelden. Etterhvert gav skrikende feedback vei for en seigere, sirupstykk groove, hamret ut av AMTs rytmeseksjon extraordinaire: Den svært habile joikende bassisten Tsuyama Atsushi og «trommis med gråsprengt bukkeskjegg»-Shimura Koji. Flere av publikummerne stod nikkende og gynget til den japanske galskapen: Med smil om munnen og ølkrusene løftet opp til like under haken, suget vi til oss inntrykk som tørste svamper, mens Makoto manøvrerte bandet som en slange mellom gloheite steiner.

AMT er sannelig kule på plate, men det er på scenen de virkelig lever. Det er her krølltoppen Makoto fullt ut kommer til sin rett, og hvor steinsmeltende gitarsoloer og frenetiske basslinjer får rom til å meisle løs på Bjørvikas gulflekkete marmor. Bandet leverer en unik miks av feedback, kraut og glohet, syrete stonerrock anno tidlig søttitall.

Etter at de fire scenevante japanerne i AMT hadde brukt tegnspråk og en egen variant av japansk-engelsk til å kommunisere sine ønsker for monitornivå til lydmannen, ble vi servert en energisk versjon av låten «Dark Star Blues». Stilig joikende vokal av bassist Atsushi blir etterfulgt av et kompromissløst frontalangrep fra resten av gruppen: Koji maner frem hva som må være indre demoner gjennom trommesettet sitt, mens Makoto lirer av en gjentakende, hypnotisk gitarlinje. Låten aker seg fremover som smeltende smør i en rødglødende kasserolle før Atsushi igjen bykser inn i lydbildet med sin joik. Makoto inntar en stilsikker Slash-positur, mens resten av bandet gynger trollbundet frem og tilbake. Denne låten er virkelig flat pedal i drøye elleve minutter. Fra begynnelse til slutt.

Etter kraftanstrengelsen «Dark Star Blues», får vi servert det som er en høytflyvende, trippende prograpsodi: Den halvtimelange livefavoritten «Pink Lady Lemonade». De første drøye ti minuttene er en øvelse i monotoni; Makotos gitar sirkler tett omkring et insisterende riff i tilsynelatende evigheter, mens resten av bandet svaier til Kojis stødige tromming. Låten bruker, i mine ører, i overkant lang tid på å lette. Dette er selvfølgelig ingen «tre-minutter lang popsang» (for å løst sitere Ed O'Brien), men jeg tror flere av konsertgjengerne på dette stadiet lenge stod og vurderte om de skulle til baren for å bestille en ny øl, i stedet for å vente på at noe skulle skje. Hadde fremførelsen hatt større grad av fremdrift, fremfor å kun kretse hvileløst på samme sted, hadde dette blitt langt mer interessant. Etter drøye ti minutter, kommer etterlengtet forløsning i form av Makotos episke, feedbackdruknede gitarsolo. Låten finner deretter raskt tilbake til det monotone hovedmotivet. En Rolandsynth blir kyndig operert av Hiroshis lange Master Splinter-hender, samtidig som Atsushi legger til stilig, joikende vokal. De bidrar begge med velkommen variasjon i lydbildet. Intensiteten skifter gradvis opp og ned, før en tsunamivegg av gitar og trommer skyller over publikum på Blæst, og alt forsvinner opp, opp, opp, og til himmels. «Far out, man...»

Etter maratonutblåsningen kikker publikummerne smilende på naboen, mens Atsushi ser på klokka si. En har sovnet ved baren. En annen slår tørt fast at «...bandet baserer seg en del på bruk av repetisjon i låtene sine.» AMT, på sin side, braker ut i et par kortere, men, i psykedelisk stonerrocks målestokk, svampaktig funky låter for å runde ut settet sitt denne kvelden på Blæst. Et larmende, fri-for-alle improvisasjonsparti ender med at Makoto sveiver gitaren faretruende rundt på den trange scenen, før han likesågodt fester den i et sett ledninger som henger ned fra taket.

Bandet serverte de fremmøtte mye bra i løpet av omtrent åtti minutter denne novemberkvelden. Enkelte partier i låtene føltes statiske, monotone og kjedelige, særlig deler av nevnte «Pink Lady Lemonade», og noen av gitarsoloene/improvisasjonspartiene blir, tja, retningsløse? Samtlige i AMT er vanvittige musikere, og er i stand til å piske opp ragnarok «any given Tuesday». Også i Trøndelag. Settet hadde fungert enda bedre for min del om bandet hadde klart å fokusere låtene noe mer: Gi de repeterende partiene et større fnugg av fremdrift, og stram litt inn på de løsere improdelene, så får du en knall pakke. Men, hvem vet? Det kan godt være det er jeg som er på tur; at bandet i prosessen ville miste noe av sjarmen sin: Galskapen, spontaniteten, spillegleden.

 

Hans Joakim Skadsem

 

Direct link - Puls